Den eldste hovedbygningen / Gamlebygningen

Den eldste hovedbygningen / Gamlebygningen er en fredet bygning (Hovedbygning) i Åmot, Innlandet.

Data: Riksantikvarens datasett Kulturminner – freda bygninger (NLOD 2.0), oppdatert 29.10.2026.

Koordinater: 61.08064, 11.34966 · OpenStreetMap

Beskrivelse fra Riksantikvaren

Gamlebygningen var hovedbygning inntil det ble bygget en ny i 1887. I følge eier har den senere i hovedsak vært ubebodd og brukt som lager. Den er en stor panelt, laftet tømmerbygning med midtkammerplan. Taket bæres av åser og er tekket med enkeltkrummet teglstein. Gavlspissene er valmet. Det er bygget i to fulle etasjer med loft. På loftet er det innredet et rom med smale kott på hver side i gavlene. Den står på en kraftig grunnmur av naturstein med fullt utgravd kjeller. I den østre delen av kjelleren er det innredet et stort bryggerhus med grue og bakerovn. Bygningen fremstår som en velproporsjonert senempirebygning, med klassisistiske innslag. Formspråket er tett og kompakt og bringer tanken hen på at forbildet er hentet fra bygninger i bymiljø og embetsstanden, oppført i sten fra annen halvdel av 1700-tallet til noen ti-år inn på 1800-tallet. Fasaden mot tunet domineres av en frontispis med et halvsirkelformet vindu med sprosser som stråler ut fra sentrum. Irmgangspartiet med to sideordnede inngangsdører er plassert rett under frontispis. Dørene er like, men de har hatt hver sin utvendige trapp og fører inn til hver sin del av bygningen. Fra den vestre kom en inn i kjøkkengangen, fra den østre inn til den store gangen med trappeløp til annen etasje og dører inn til de representative rommene. Vinduene, som har krysspost med sprosseinndeling av rokokkotype, er plassert symmetrisk på fasaden. Det har vært usikkerhet med hensyn til når bygningen ble oppført. I bygdeboka for Åmot antas det at den ble bygget mellom 1827 og 1855, i den tiden Jens Olsen Hals var eier. I rapport etter befaring i 2003 tidfester Norsk institutt for kulturminneforskning v/Jon Brænne bygningen, ut fra stilpreg, til tiåret 1835 - 1845 og interiøret til perioden 1855 - 1865. At den ble bygget før 1837 er utelukket fordi den ikke er nevnt i branntaksten fra 1837. På grunn av de økonomiske forholdene ble det bygget svært få nye hovedbygninger i Sør- og Midt-Østerdal før etter 1860. Ledig kapital ble i disse årene primært brukt til økt satsing på februk og åkerbruk. Det ble annerledes da konjunkturene snudde omkring 1850. Fra 1860- årene og fremover på 1800-tallet ble det bygget en rekke herskapelige hovedbygninger i regionen.Ved istandsetting av bryggerhuset i Gamlebygningens kjeller i 2012, kom det for dagen en gravplate av støpejern, som var murt inn i kappen over grua. Siste dødsfall på den er fra 1847, flere er det ikke plass til. Da Jens Olsen Hals døde i 1855 måtte det ny gravstøtte til. Den gamle ble deponert i gruekappen. Håndverkerne som har arbeidet med Gamlebvgningen er klare på at platen ikke kan ha blitt plassert der i ettertid. Det betyr at bryggerhuset ble innredet kort tid etter mai måned i 1855. En branntakst fra 1869, refererer til en takst foretatt 1856, og bemerker at hovedbygningen var «i uforandret beskaffenhet og verdi». Taksten fra 1856 er ikke funnet igjen, men på bakgrunn av funnet i gruekappen er det sannsynlig at den ble holdt i anledning av at Gamlebygningen sto ferdig. Interiøret har et representativt preg. Rominndelingen er opprinnelig, med trekk en finner igjen i embetsmannsgårder fra midten av 1700-tallet sør i Hedmark. Grunnplanen er delt i tre jevnstore deler. Mot vest opptar kjøkkenet mesteparten av bygningens bredde. Oppholdsrommene i første og annen etasje ligger i flukt med hverandre rundt midtgangen. Med unntak av ett rom i annen etasje har alle adkomst både fra gangen og siderommene. Trappeløpet fra første etasje til loftet inngår som et dekorativt element. Alle rom er panelt. Veggene i salen i annen etasje har fransk velourtapet av en type som ble produsert i 1860-årene. Flatene i de øvrige rommene er malte, med dekorative innslag av meget høy kvalitet. Dekoren er i hovedsak tidfestet til ti-året etter 1855. Fargeskalaen er gjennomgående lett. Eldre malingslag er synlig i flere rom i første etasje. Det er rimelig å anta at det er Jens Olsen Hals som planla Gamlebygningen før han døde og at den fikk sin utforming etter de stilidealer han hadde og de krav han hadde til en bolig som bådeskulle være funksjonell og representativ. Det kan forklare det gammelmodige preget den har. Det store kjøkkenet, som har grue og bakerovn i det nordøstre hjørnet, gir inntrykk av å være flyttet over fra en tradisjonell stuebygning. Skyggemerker etter den gamle innredningen viser at det på sørveggen har vært et skap i hvert hjørne og mellom dem en bertk i sittehøyde. Inngangsdøren har vært på østveggen, slik at rommet i dag har en gjenklang av de tradisjonelle stuerommene i Østerdalen. Til sammenligning ble det fra slutten av 1700-tallet satt opp hovedbvgninger med små spesialiserte kjøkken på Hedmarken (eks. på Sande i Romedal i 1818, fredet 1923).tilgodese behov for privatliv har heller ikke vært noe fremtredende mål ved planleggingen. Med unntak av loftsrommene er det bare et rom i annen etasje som ikke har adkomst fra mer enn en dør. Alt dette forteller at de nve borgerlige idealene for hjemmeliv, som kom til uttrykk fra midten av 1800-tallet, ikke hadde slått helt igjennom ennå.Med gjennombruddet av sveitserstilen etter 1850 kom Gamlebygningen ganske raskt til å virke gammeldags både med hensyn til eksteriør og rommenes funksjon, plassering i forhold til hverandre og representative karakter. Det må være en viktig årsak til at det ble bygget ny hovedbvgning på Søndre Aaset drøvt 30 år senere.

Fakta fra registeret

Flere fredete bygninger – Åmot

• Stabburet
• Loftsbygning
• Borgstue (sidebygning)
• Prestegård hovedbygning